Kort applaus

Ofte er jeg dypt deprimert over alt jeg ikke får med meg av heftig musikk, konserter jeg ville elsket, rare teateroppsetninger, ny litteratur. Eller gammel for den saks skyld.

Dagene fosser avgårde og jeg kjenner at jeg ikke i det hele tatt får med meg det jeg vil. Det jeg trenger. Det som beveger. Men noen ganger. Noen ganger leser jeg fragmenter av en bokanmeldelse eller en låt fyker forbi øret mitt. Og noen ganger klamrer jeg meg til deg og stormer ut og kjøper. For et par måneder siden hadde jeg det slik. En skranglete, rar, rocka og skjør låt ble spilt på Urørt, og jeg tenkte at pokker meg. Nå får deadlines være deadlines. Jeg må ha dette. På platekompaniet var de - som alltid - eminente fortolkere. Og etter noen forvirrede runder forsto de at mine forslag som korssting, løvekrek og enda mer jeg ikke husker, faktisk var Kråkesølv. Fire Bødøværinger som har gitt ut en helt vidunderlig og merkelig cd som har gjør meg lykkelig. Musikken slutter ikke å bevege meg, og tekstene er i en egen klasse.

Og som ikke dette var nok, så ser jeg til min store begeistring, at flere profilerte anmeldere nå varsler om at Kråkesølv er en av årets beste. Så i tillegg til min rene og ubesudlede glede over fet musikk, så sniker det seg inn en liten hurrajente som feirer at jeg allerede kunne skråle alle låtene utenatt i bilen lenge før anmelderne fikk tenning. Så dette er en kort applaus til de få øyeblikkene som får deg til å stoppe opp og manisk forfølge noe overraskende. En applaus til opplevelsene som beveger. Og en bitteliten applaus til det deilige ved å være - om ikke først ute - så ihvertfall ikke ute. Denne gangen.