Først ute. Eller ute.

Jeg blir alltid i stuss. Er det egentlig noe vits i å være forut for sin tid? Er det ikke egentlig bedre å være i sin tid. Eller til og med litt på hæla?

Gazette har jobbet med miljø og samfunnskommunikasjon siden midten av nittitallet. Når jeg startet der fikk jeg stadig mailer fra kollegaer med CSR-ting. Ikke visste jeg hva det var. Var det et nytt CRM-system, en ny funksjon i powerpoint? Hallo?! I dag vet jeg, København og hele verden bedre. I dag er miljø ubehagelig aktuelt og CSR hothothot. Og Gazette har fortsatt en sterk posisjon innenfor feltet. Men det har også en bøtte med andre selskaper. Og de tjener penger fra første investering i sine "grønne" satsinger. Gazette derimot er på jakt inn i nye tider. Forut. Først ute.

Stilig, selvfølgelig. Blir stolt og glad over å jobbe i et selskap som stadig vil videre. Og bekymra. Først ute koster. Først ute krever mot. Først ute skaper skepsis. Først ute er tungt. Lett å komme etter. Lett å skumme fløten. I business er timing viktig. Ikke for tidlig. Ikke for seint. Først ute kan fort bli ute. Skjønner det. Men jeg kan ikke annet enn å elske de som går foran. De som hiver seg uti det. Satser på noe alle sier "hæææ?!" til. Gir seg hen til usikkerheten og håpet. En av mine lidenskaper.