Ingenting er som en real velformulert og saftig utskjelling. En som etterlater deg i sjokk og motvilling beundring, og som vokser på deg når du får summet seg. Utrolig forbannet selvfølgelig. For det punkterer jo ofte diskusjonen. Men verdt det.
Utskjellinger av høy kvalitet er desverre skjelden kost. Jeg må innrømme at mine beste utskjellinger oftest foregår inni hodet mitt en stund etter at diskusjonen er over, når jeg tenker på alt jeg burde ha sagt. Da kan jeg brilljere med fornærmende ordkunst av ypperste klasse, som oser av velformulert vidd og saftig fremføring. Ikke det at jeg ikke skjeller og smeller i diskusjonen også. Men da er det ofte verken velformulert eller vel fremført. Jeg kan ta meg selv i å stusse midt i raseriet, når jeg hører en virkelig elendig setning passere skingrende ut av min munn. Men herregud jente! Skjerp deg.
Men noen ganger funker det. Noen ganger er jeg rasende på akkurat den riktige måten. Når hodet ikke koker og roter, men er sylskart forbanna og forer meg med vidunderlig rå og velformulerte setninger som jeg serverer med god dramaturgi og passe dyp og skarp stemme.
En slik premieutskjelling avleverte jeg på gaten utefor Saga Kino for mange år siden. Min kjæreste og jeg hadde sett "Love Actually" for første gang. Jeg var varm og berørt, og min kjære var bare lattermild og skeptisk til "realismen" i filmen. Det ble en kjempekrangel om filmen, om vårt forhold og om livet generelt, og jeg endte med å levere en rasende iskald analyse av den stakkars realisten.som var akkurat så velformulert og knusende som den burde. Det hører med til historien at "Love Actually" nå er en naturlig del av vår julefeiring.
En annen del av vår jul er 2.dagsfilmene. Og årets aller beste utskjellinger får du garantert i filmen "In the loop". Den har den skarpeste, mest treffsikre dialogen jeg har hørt på kino - eller noe sted - på lang tid. Omtrent hver bidige replikk er en syrlig innertier. Intelligent og og rå politikerforakt!
http://www.guardian.co.uk/film/video/2009/mar/30/armando-iannucci-in-the-loop-trailer
En skikkelig deilig film for oss som elsker ordkunst og glittrende utskjellinger. Løp og øv!
tirsdag 29. desember 2009
mandag 28. desember 2009
Vi vil ha pasjon og funksjon!
Hva er greia med sofabord?
Er det mulig å finne et coolt sofabord som funker? Jeg mener funker.
Det finnes utrolig mange fine bord. I lakk og tre, i rare og fete fasonger.Og alle heter selvfølgelig salongbord. Ikke sofabord. Det er et skikkelig feil ord, har jeg forstått. Butikkdamer ser på meg som jeg er 80 år og senil, og gidder ikke en gang forsøke å korrigere. Jeg hater foresten butikkdamer som ikke forstår at de er merkevaren de representerer, men det kommer i et annet innlegg. Må konsentrere meg om bordet nå.
Altså. Sofabord. Hjemme oss er det ofte mye folk som skal prate og tulle i sofaen lenge. Det er film, det er fest, det er drinker og nøtter, glass, en kake kanskje og stearinlys. Mange. Og alt dette skal vi altså ha et bord til. Det må faktisk romme dette, stå støtt og rekke over tærne.
Er det mulig å fånne et bord som funker til dette. Og som ikke ser ut som noe Skeidar har dratt inn fra fjernlageret? Er det ikke mulig å designe er bord med attitude som rommer virkeligheten? Er attitude kun noe som dysfunksjonelle bord kan briefe med? Hvorfor må de bordene som får hjertet mitt til å banke være så utrolig klønete? Er det et komplott?
I Gazette jobber vi ikke med å lage bord. Men vi utvikler digitale løsninger og opplevelser. Og ikke søren om jeg ville bedt mine oppdraggivere om å velge mellom funksjonalitet og edge. Vil du at den digitale kampanjen din skal funke eller skal den få mottakeren til å bli varm om hjertet? Hallo?!
Så mitt juleønske er at vi får bord og digitale løsninger som rommer virkeligheten med attitude og pasjon!
Er det mulig å finne et coolt sofabord som funker? Jeg mener funker.
Det finnes utrolig mange fine bord. I lakk og tre, i rare og fete fasonger.Og alle heter selvfølgelig salongbord. Ikke sofabord. Det er et skikkelig feil ord, har jeg forstått. Butikkdamer ser på meg som jeg er 80 år og senil, og gidder ikke en gang forsøke å korrigere. Jeg hater foresten butikkdamer som ikke forstår at de er merkevaren de representerer, men det kommer i et annet innlegg. Må konsentrere meg om bordet nå.
Altså. Sofabord. Hjemme oss er det ofte mye folk som skal prate og tulle i sofaen lenge. Det er film, det er fest, det er drinker og nøtter, glass, en kake kanskje og stearinlys. Mange. Og alt dette skal vi altså ha et bord til. Det må faktisk romme dette, stå støtt og rekke over tærne.
Er det mulig å fånne et bord som funker til dette. Og som ikke ser ut som noe Skeidar har dratt inn fra fjernlageret? Er det ikke mulig å designe er bord med attitude som rommer virkeligheten? Er attitude kun noe som dysfunksjonelle bord kan briefe med? Hvorfor må de bordene som får hjertet mitt til å banke være så utrolig klønete? Er det et komplott?
I Gazette jobber vi ikke med å lage bord. Men vi utvikler digitale løsninger og opplevelser. Og ikke søren om jeg ville bedt mine oppdraggivere om å velge mellom funksjonalitet og edge. Vil du at den digitale kampanjen din skal funke eller skal den få mottakeren til å bli varm om hjertet? Hallo?!
Så mitt juleønske er at vi får bord og digitale løsninger som rommer virkeligheten med attitude og pasjon!
onsdag 16. desember 2009
På vegen mot middelmådighet
Et eller annet sted på vegen, mister vi piffen. Vi slår vi oss til ro med mindre. Aksepterer ting som ikke er helt bra.
En oppførsel som ikke er helt flatterende. En jobb som ikke akkurat får talentet vårt til å blomstre. Vi blir i forhold som ikke gir oss tenning - på noe nivå. Og vi fortsetter å være kunde hos banker som suger, flyselskap som lurer oss og matbutikker som får oss til å ønske å gå i terapi, når vi hvileløst trenger oss mellom trange hyller i grelt lys på jakt etter noe til middag.
Det gjør meg sanseløst trist at vi ikke søker etter noe mer. I hverdagen. I relasjonene våre. I oss sjøl.
Den eneste vegen til middelmådighet er et steg om gangen.
Si stopp. Du trenger ikke å slå deg til ro med at dette er det du kan få til, det har eller det du kan oppnå. Du trenger ikke akspetere at greit nok er greit nok.
Det er et valg du kan ta. Hver dag.
En oppførsel som ikke er helt flatterende. En jobb som ikke akkurat får talentet vårt til å blomstre. Vi blir i forhold som ikke gir oss tenning - på noe nivå. Og vi fortsetter å være kunde hos banker som suger, flyselskap som lurer oss og matbutikker som får oss til å ønske å gå i terapi, når vi hvileløst trenger oss mellom trange hyller i grelt lys på jakt etter noe til middag.
Det gjør meg sanseløst trist at vi ikke søker etter noe mer. I hverdagen. I relasjonene våre. I oss sjøl.
Den eneste vegen til middelmådighet er et steg om gangen.
Si stopp. Du trenger ikke å slå deg til ro med at dette er det du kan få til, det har eller det du kan oppnå. Du trenger ikke akspetere at greit nok er greit nok.
Det er et valg du kan ta. Hver dag.
mandag 14. desember 2009
Kort applaus
Ofte er jeg dypt deprimert over alt jeg ikke får med meg av heftig musikk, konserter jeg ville elsket, rare teateroppsetninger, ny litteratur. Eller gammel for den saks skyld.
Dagene fosser avgårde og jeg kjenner at jeg ikke i det hele tatt får med meg det jeg vil. Det jeg trenger. Det som beveger. Men noen ganger. Noen ganger leser jeg fragmenter av en bokanmeldelse eller en låt fyker forbi øret mitt. Og noen ganger klamrer jeg meg til deg og stormer ut og kjøper. For et par måneder siden hadde jeg det slik. En skranglete, rar, rocka og skjør låt ble spilt på Urørt, og jeg tenkte at pokker meg. Nå får deadlines være deadlines. Jeg må ha dette. På platekompaniet var de - som alltid - eminente fortolkere. Og etter noen forvirrede runder forsto de at mine forslag som korssting, løvekrek og enda mer jeg ikke husker, faktisk var Kråkesølv. Fire Bødøværinger som har gitt ut en helt vidunderlig og merkelig cd som har gjør meg lykkelig. Musikken slutter ikke å bevege meg, og tekstene er i en egen klasse.
Og som ikke dette var nok, så ser jeg til min store begeistring, at flere profilerte anmeldere nå varsler om at Kråkesølv er en av årets beste. Så i tillegg til min rene og ubesudlede glede over fet musikk, så sniker det seg inn en liten hurrajente som feirer at jeg allerede kunne skråle alle låtene utenatt i bilen lenge før anmelderne fikk tenning. Så dette er en kort applaus til de få øyeblikkene som får deg til å stoppe opp og manisk forfølge noe overraskende. En applaus til opplevelsene som beveger. Og en bitteliten applaus til det deilige ved å være - om ikke først ute - så ihvertfall ikke ute. Denne gangen.
Dagene fosser avgårde og jeg kjenner at jeg ikke i det hele tatt får med meg det jeg vil. Det jeg trenger. Det som beveger. Men noen ganger. Noen ganger leser jeg fragmenter av en bokanmeldelse eller en låt fyker forbi øret mitt. Og noen ganger klamrer jeg meg til deg og stormer ut og kjøper. For et par måneder siden hadde jeg det slik. En skranglete, rar, rocka og skjør låt ble spilt på Urørt, og jeg tenkte at pokker meg. Nå får deadlines være deadlines. Jeg må ha dette. På platekompaniet var de - som alltid - eminente fortolkere. Og etter noen forvirrede runder forsto de at mine forslag som korssting, løvekrek og enda mer jeg ikke husker, faktisk var Kråkesølv. Fire Bødøværinger som har gitt ut en helt vidunderlig og merkelig cd som har gjør meg lykkelig. Musikken slutter ikke å bevege meg, og tekstene er i en egen klasse.
Og som ikke dette var nok, så ser jeg til min store begeistring, at flere profilerte anmeldere nå varsler om at Kråkesølv er en av årets beste. Så i tillegg til min rene og ubesudlede glede over fet musikk, så sniker det seg inn en liten hurrajente som feirer at jeg allerede kunne skråle alle låtene utenatt i bilen lenge før anmelderne fikk tenning. Så dette er en kort applaus til de få øyeblikkene som får deg til å stoppe opp og manisk forfølge noe overraskende. En applaus til opplevelsene som beveger. Og en bitteliten applaus til det deilige ved å være - om ikke først ute - så ihvertfall ikke ute. Denne gangen.
Først ute. Eller ute.
Jeg blir alltid i stuss. Er det egentlig noe vits i å være forut for sin tid? Er det ikke egentlig bedre å være i sin tid. Eller til og med litt på hæla?
Gazette har jobbet med miljø og samfunnskommunikasjon siden midten av nittitallet. Når jeg startet der fikk jeg stadig mailer fra kollegaer med CSR-ting. Ikke visste jeg hva det var. Var det et nytt CRM-system, en ny funksjon i powerpoint? Hallo?! I dag vet jeg, København og hele verden bedre. I dag er miljø ubehagelig aktuelt og CSR hothothot. Og Gazette har fortsatt en sterk posisjon innenfor feltet. Men det har også en bøtte med andre selskaper. Og de tjener penger fra første investering i sine "grønne" satsinger. Gazette derimot er på jakt inn i nye tider. Forut. Først ute.
Stilig, selvfølgelig. Blir stolt og glad over å jobbe i et selskap som stadig vil videre. Og bekymra. Først ute koster. Først ute krever mot. Først ute skaper skepsis. Først ute er tungt. Lett å komme etter. Lett å skumme fløten. I business er timing viktig. Ikke for tidlig. Ikke for seint. Først ute kan fort bli ute. Skjønner det. Men jeg kan ikke annet enn å elske de som går foran. De som hiver seg uti det. Satser på noe alle sier "hæææ?!" til. Gir seg hen til usikkerheten og håpet. En av mine lidenskaper.
Gazette har jobbet med miljø og samfunnskommunikasjon siden midten av nittitallet. Når jeg startet der fikk jeg stadig mailer fra kollegaer med CSR-ting. Ikke visste jeg hva det var. Var det et nytt CRM-system, en ny funksjon i powerpoint? Hallo?! I dag vet jeg, København og hele verden bedre. I dag er miljø ubehagelig aktuelt og CSR hothothot. Og Gazette har fortsatt en sterk posisjon innenfor feltet. Men det har også en bøtte med andre selskaper. Og de tjener penger fra første investering i sine "grønne" satsinger. Gazette derimot er på jakt inn i nye tider. Forut. Først ute.
Stilig, selvfølgelig. Blir stolt og glad over å jobbe i et selskap som stadig vil videre. Og bekymra. Først ute koster. Først ute krever mot. Først ute skaper skepsis. Først ute er tungt. Lett å komme etter. Lett å skumme fløten. I business er timing viktig. Ikke for tidlig. Ikke for seint. Først ute kan fort bli ute. Skjønner det. Men jeg kan ikke annet enn å elske de som går foran. De som hiver seg uti det. Satser på noe alle sier "hæææ?!" til. Gir seg hen til usikkerheten og håpet. En av mine lidenskaper.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
